Eventyret om Trollene  i Malangsfjellene

Nå skal jeg fortelle om noe som hendte for lenge siden - da det enda fantes troll i fjellene!

        

På yttersiden av Sandselva, ved siden av Mortenhalsskolten, er det et fjell som heter Fiskefjellet. 
I det fjellet bodde det en fæl trollgubbe som hadde ord på seg for å være både sur og sint. Det alle syntes var så
rart,  var at han som var så stygg og fæl kunne få ei så vakker og snill datter.  Men ryktet ville ha det til at han
hadde stjålet henne fra noen andre troll innerst i Malangen i Mårfjellene, da hun var baby.  Nok om det!

”Treisa” som trolljenta het, hadde svart hår som hang langt nedover ryggen, en stor deilig munn, og tre
tindrende øyne, og hun var snill som dagen var lang. På innersiden av elva oppe i Kvannfjellet



bodde det et trollektepar som hadde hele ti sønner.  Alle så ganske alminnelige ut, så nær som den minste. 
Han var så stor og vakker:  Tykt svart hår, stor nese med ei lita gran på, og midt i pannen hadde han et
stort øye. Det var derfor de kaldte han ”Enøye”

En vinterdag Enøye satt på en stein og så innover Sletteskaret, fikk han plutselig høre noen som sang så vakkert. 
Han gikk etter lyden og der oppe i Fiskefjellsiden satt Treisa på en haug og sang mens hun strikket.  Hun hadde
tatt strikkingen med seg ut fordi det var så pent et vær.

Enøye ble helt mo i knærne.  Det var den peneste trolljenta han noen sinne hadde sett.  Han ble straks
forelsket og tenkte at henne ville han gifte seg med.  Enøye kremtet ”Hm,hm”. ”Åhh” Treisa skvatt litt med
det samme, men hun så straks hvor kjekk han var, og dermed var hun forelsket hun også.
Enøye spurte om hun ville være med å gå en tur i det fine vinterværet, og hun svarte ”Ja, det vil jeg gjerne!”. 
I det samme kom Treisas far springende.  Han hadde sett de.  Han var fryktelig sint og ga Treisa en ørefik og
dro henne hjem etter håret. Enøye forsto da at faren til Treisa ikke likte han, og han ble veldig lei seg.

Tiden gikk og Enøye kunne ikke glemme Treisa. De møttes av og til i all hemmelighet nede på isen
på Sandselva.  Nyttårsaftenen traff de hverandre igjen nede på isen, og da kunne Treisa fortelle at faren hadde
tenkt å gifte henne bort til en gammel trollgubbe, som bodde ute i Bentsjordtinden. 



Han hadde så mye penger.  Treisa gråt og bar seg, og Enøye måtte trøste henne.  Han lovet henne, at så
snart sommeren kom skulle de flykte til Mårfjellene inne i Sørfjorden,  og der skulle de gifte seg.
Glad og lykkelig skiltes de.  Nå var de ordentlige kjærester.

En dag i mai fikk Enøye høre at Treisa jamret seg så ynkelig ute i Fiskefjellet.  Han ropte til hennne,
og Treisa fortalte at faren var gått til Bentsjordtinden for å hente den gamle trollgubben til henne. 
Nå var gode råd dyre!

De måtte rømme med en gang.  Enøye sprang ned til elva, men nå var isen gått, og elva var åpen. 
Kjempestor var den, midt i vårløsningen.  På den andre siden satt Treisa og gråt. ”KOM OVER TIL MEG!”
ropte Enøye.  Men Treisa hadde vannskrekkk og så med redsel og gru på alt vannet som fosset nedover
elva.  Enøye ropte at de måtte gå lengere bakover i Sletteskaret for der var elva mindre.  Da de hadde gått et
stykke, fikk de til sin forskrekkelse se at faren og den gamle trollgubben kom rett mot dem. 
Da faren skjønte hva de hadde tenkt å gjøre, ble han så sint at det lynte av han.

Treisa og Enøye sprang nedover elva igjen, det forteste de klarte med den rasende faren etter seg. 
Enøye kastet stein i elva, men Treisa turte ikke å hoppe over. Da de var kommet ned der hvor Fjellelva renner
ut i Sandselva skjønte Enøye at nå måtte han få henne over, koste hva det koste ville.  Han sprang frem og
tilbake og lette etter stein for å kaste over elva, slik at Treisa kunne komme over.  Plutselig fikk han tak
i en stein som så vidt stakk opp av jorda.  Han sleit og reiv i steinen, så han fikk blodsmak i munnen,
og plutselig løsnet den.  Han dro opp en kjempe steinblokk, som han med en kraftanstrengelse
fikk veltet over elva, slik at den ble ei bru.  Og akkurat da faren skulle til å hugge tak i Treisa, sprang
hun over steinbrua. Men faren var ikke sen om å springe etter.  Da de var kommet nesten innover
til Skutvikvatnet skjønte den trollete faren at han ikke klarte å ta dem igjen.  Han ble så sint
at han sprakk og ble til en stein.  I dag kaller vi den steinen for ”Storstabben”

Treisa og Enøye kom seg glad og lykkelig innover til Mårfjellene, og her traff de et trollektepar
som fortalte at datteren deres ble stjålet fra dem da hun var baby, og at de savnet henne så
fryktelig.  Etter at Treisa og Enøye hadde fortalt historien sin, skjønte de at den bortkomne
datteren deres var Treisa.  Der kan tro gleden var stor.

Så ble det bryllup og Treisa og Enøye fikk en drøss med trollunger, og levde lykkelig alle sine dager.

Men Fjellbrua står der den dag i dag.  Og har du ikke sett den enda, så må du ta deg en tur til sommeren. 
Men vær forsiktig så du ikke ramler i elva, for under brua er det en stor foss…Og hvem vet? 
Kanskje er det troll i fossen.

Lisa Stensland
 

 Trollkart