Ancestors of Eilif Idar Stensland

Notes

Elias Ingebrigtsen

Bosatt på Kirkvik og hadde et barn.
Ved skoskatt 1711 betalte Elias 12 shilling for seg og sin kvinne.
Elias og Ingeborg døde begge våren 1715, og det ble avholdt skifte avsluttet 20. mai 1715.
Ut fra det ser vi at folket til denne tid, i de aller fleste tilfeller hadde bodd i stuegammer, men ei halvbygd tømmerstue tyder på at de er i ferd og bedre boforholdene.
Fra nevnte skifte nevnes av hus på gården: 1 tømmerbu, 1 skjeltersstabur, 2 høylader, 4 sjåer, 1 gammelt eldhus. Av besetning på gården var det: 4 melkekyr, 1 halvmark okse, 10 sauer, 2 værer, 9 geiter,1 bukk, 4 hanner, 1 kalv, 5 lam, 6 kje, 1 "Hesteskitt" på 2 år.
I et hus ved sjøen var det, 1 seksring. Redskaper: 2 dypsagn, 1 gangvad til kveitefiske, og et laksegarn.
Følgende redskaper til ute og innebruk: 1 brotthake, 2 grev, 3 gml. lauvkviver, 2 økser, en liten slipestein, 3 naver, 1 liten jerngryte, 2 brødjern, 1 skjerning, 1 liten kiste med lås, 1 stor kiste, 1 bomme, 17 melkebunker, 4 daller, 4 bøtter, 2 boller, 1 eiketønne, 1 gml leveranker, 1 håndkvern.
Ved skifte finner vi at Ingeborg hadde et meget bra utvalg i klær:
1 gml svart fireskaftskjørt, 1 gml. blått boffelboy skjørt, 1 blått liv med røde ermer, 1 blå trøye, 1 gml. svart kvinnelue, 1 nytt forklæ, 1 skjorte, 1 linhatt, 1 par tørklæ, og hun hadde ellers liggende, 1 alen blå boy, ca 4 alen bremmer lerret, 1/2 alen linstry. Av sengetøy nevnes 1 putevar, 5 forskjellige ruggræner, 1 saueskinnsfell, 1 gml. reinskinn.
I samme skifte ser vi hva som var etter Elias: 1 svart lerretsbukse, 1 rød skjorte av boy, 1 gml blå skjorte, 1 svart vadmels "halvkjole", 1 gml rød bukse, 1 gml kannefasttrøye, 1 kollhue.
Ytreberg mener at Elias brukte den svarte vadmelskjolen til stasbuk. Den nådde ned på hofta, derfor navnet halvkjole.
1 gml vadmelskofte, verdi 8 skilling, 1 skinnstakke og et par støvler var sjøhyret hans.
Boet viste netto 40 riksdaler. Bedret sin stilling siden 1702, da han var betegnet som fattig.

Ingebrigt Ollesen

Bosatt på Kirkvik. Han var gift men hustru ukjent.
I 1666 var Ingebrigt bruker av Kirkvik. Han var da 48 år. 2 kuer og 6 skarresauer.
Fra 1672 til 1677 lå gården øde, uvist av hvilken grunn.

Olle Andersen

Bodde på Kirkevik 1630, født på slutten av 1500 årene. Han var gift men hustru ukjent. De hadde tre barn.
Hvor han kom fra har man ikke kjenskap til

Greger Ollesen

Etterslekt ukjent

Erich Pedersen

Kom muligens fra Ansnes. Malangen Bygdebok s. 452

Peder Erichsen

28 år i 1702

Ole Olsen

Skjåvikør: Gården ligger på et nes med en vik innafor. Navnet er sammensatt av skjå+vik+ør. Første delen av navnet sikter kanskje til den tømmerskjåen eller bua som fremdeles står på Hans Johansens eiendom, og etter sigende skal være oppført allerede av mestermannen Ole Jonson(Janson), som i så fall har hatt en utslått på Skjåvikør. Da sønnene hans vokste til, fikk den yngste av dem, Ole, slå seg ned her som rydningsmann.

Ole Olsen har antagelig slått seg ned her allerede omkring 1735. Gården er skyldsatt 12. juni 1749 til 18mk. , og han nevnes da som eneste bruker. Ved folketellingen 1769 er han 64 år gammel, altså født ca 1705, før faren bosatte seg på Meistervik. Antagelig har han giftet seg omkring 1735, da hans eldste sønn er født 1737.
I 1781 var Ole død

Skarpretter Ole Johnson

Mestervik-gårdene (Haugen-Mestervik-Eliasnes):
Denne gården har sitt navn etter Mestermannen som ryddet den, og "Mestervik med Storøen og Eliasnes" utgjorde i eldre tid ett gårdsnummer, hvis eldste historie må behandles samlet.
Gårdens historie kjennes helt fra begynnelsen av. Den nevnes første gang i matrikkelen 1723, da den er skyldlagt for 1pd. og 12mk. Denne taksering gjelder bare Haugen og Mestervik, mens Eliasnes senere kommer som et tillegg med 9mk. "Mestervik med Storøen" har i 1723 en oppsitter, ingen husmenn, fornøden brenneved med små furuskog, intet fiske, er tungvunnen og våtlendt; utseden er 1 tønne bygg, avlingen 2 t.,buskapen bare 3 kyr og 6 sauer. Om gården opplyses samtidig følgende "Hvad sig andgaar denne Foranførte Rødning-Platz Mestervik kaldet, som er optaget for end 8te aar siden af dend nu paaboende og brugende Skarprigter, hvilken pladz tilforn var intet andet end Bierckeskouv paa en udørck, dog et stort arbeide derpaa anvent til denne tid
saa at samme pladz til Landskyld nu kunde Taxeris. Da i enseende at samme pladz for saa kort tid siden af alminding er optagen, schiønnes ey rettere end samme nu lagde Jord bør io følge Deris Kongl: Mayt. og icke H: Baron de Pettersen, saasom der icke har veret røddet da Baronen tiltræde godset.-"
Fordi gården var oppryddet i kongens almenning, altså utenom det gamle jordegods som var solgt til Irgens, ble denne gården kongens eiendom helt til den ble solgt i 1806.
Skarpretteren eller mestermannen Ole Johnson var svensk av fødsel.
Hans distrikt var det daværende Senjens og Tromsø foderi = det nåværende Troms fylke. Det fortelles at han hadde fått kongelig løfte om å få ta i bruk så stor landstrekning som han trengte eller ønsket av almenningen omkring Mestervik, med ubegrenset bruksrett og skattefrihet. Det området han tok i besittelse, hadde naturlige grenser: Leirbogelva i nord og Storbuktelva i sør. På eiendommen fantes tilstrekkelig furuskog til husbygging, og ellers ga skogen rikelig med brensel og vilt. Ute på Mesterøya lå fugleværet, som dengang sikkert gav større avkastning, både fugl, egg og dun. Mannen har sikkert arbeidd flittig på gården, og derved lagt grunnlaget for den fremtidige utvikling på dette sentrale stedet.
Stillingen som skarpretter har sikkert ikke ellers vært særlig innbringende. Man kjenner til at han utførte henrettelsen av de to søskenene Birthe og Benjamin i 1742. Dessuten kjennes en henrettelse på Sandholmen i Lenvik.

Ole Johnson bodde på Mestervik ennå i 1760. Jut-Berit døde i Malangen; men mestermannen skal ha reist fra stedet før han døde. De hadde to eller tre sønner, som ble boende i Malangen. Den eldste var rydningsmann på Skjåvikør. Ved folketellingen 1769 finner vi tre oppsittere på dette område, og man kan med temmelig stor sikkerhet fordele dem slik:
1. Ole Ingebrigtsen bodde på Haugen
2. Jacob Olsen bodde på selve Mestervik
3. Lars Ingebrigtsen bodde på Eliasnes.

Om Mestermannen Ole Jonsson fortelles dette, som vel nærmest må kalles et sagn: Mens han bodde på Meistervik, ville han engang kjøpe eller leie en skogteig av Aursfjordgården. Sagnet forteller ikke sikkert om hvem brukeren av Aursfjord den gang var. Gamle Olle Knudsen (Birtes og Benjamins far), eller en av sønnene hans.
Men da Mestermannen kom med sin henvendelse om skogteigen, fikk han avslag. Over det ble han fornærmet og skal ha sagt i det han gikk sin vei: "Det kan nok hende at noen av dine kommer til å smake min øks." Hadde han allerede dengang en anelse om det som hadde hendt på Kjervik i 1733? Eller var det bare en trussel som på uanet måte gikk i oppfyllelse? Som man vet, ble to av Olle Knudsens barn henrettet av Mestermannen på Ryøya få år etter.
Malangen Bygdebok 1943.

Berith

Ovenfor husene på Mestervik ligger en haug som kalles for Berithaugen. Den har fått sitt navn etter Mestermannens kone som hette Berit, men til daglig ble kalt Jut Berit. Navnet må bety at hun var jute=jyde, altså fra Jylland.
Da Berit døde ble en stor furu fra denne haugen hogd ned, og det tykkeste av stammen ble uthult til likkiste. Det var dengang ingen gravplass i Malangen, og liket måtte derfor føres til Tromsø. Men da de hadde lagt ut med kisten, brøt det løs et uvær, så de måtte gjøre vendereis. Da de prøvde for annen gang, gikk det ikke bedre. Endelig la de i vei for tredje gang, og Mestermannen skal ha sagt: "Kommer vi ikke fram denne gangen heller, får vi kaste kista i havet." Men denne gangen kom de fram. Det ligger nok den tanken bak historien, at Jut-Berit skal ha villet hindre sin egen begravelse - at hun ikke ville komme i kristnet jord. Hun hadde nemlig ord på seg for å kunne trolle, mens hun levde.
Malangen Bygdebok 1943.