Ancestors of Anita Stensland (born Olsen)

Notes

Mads Olsen

Malangen historie side 125 +454

Skarpretter Ole Johnson

Om Mestermannen Ole Jonsson fortelles dette, som vel nærmest må kalles et sagn: Mens han bodde på Meistervik, ville han engang kjøpe eller leie en skogteig av Aursfjordgården. Sagnet forteller ikke sikkert om hvem brukeren av Aursfjord den gang var. Gamle Olle Knudsen (Birtes og Benjamins far), eller en av sønnene hans.
Men da Mestermannen kom med sin henvendelse om skogteigen, fikk han avslag. Over det ble han fornærmet og skal ha sagt i det han gikk sin vei: "Det kan nok hende at noen av dine kommer til å smake min øks." Hadde han allerede dengang en anelse om det som hadde hendt på Kjervik i 1733? Eller var det bare en trussel som på uanet måte gikk i oppfyllelse? Som man vet, ble to av Olle Knudsens barn henrettet av Mestermannen på Ryøya få år etter.
Malangen Bygdebok 1943.

Mestervik-gårdene (Haugen-Mestervik-Eliasnes):
Denne gården har sitt navn etter Mestermannen som ryddet den, og "Mestervik med Storøen og Eliasnes" utgjorde i eldre tid ett gårdsnummer, hvis eldste historie må behandles samlet.
Gårdens historie kjennes helt fra begynnelsen av. Den nevnes første gang i matrikkelen 1723, da den er skyldlagt for 1pd. og 12mk. Denne taksering gjelder bare Haugen og Mestervik, mens Eliasnes senere kommer som et tillegg med 9mk. "Mestervik med Storøen" har i 1723 en oppsitter, ingen husmenn, fornøden brenneved med små furuskog, intet fiske, er tungvunnen og våtlendt; utseden er 1 tønne bygg, avlingen 2 t.,buskapen bare 3 kyr og 6 sauer. Om gården opplyses samtidig følgende "Hvad sig andgaar denne Foranførte Rødning-Platz Mestervik kaldet, som er optaget for end 8te aar siden af dend nu paaboende og brugende Skarprigter, hvilken pladz tilforn var intet andet end Bierckeskouv paa en udørck, dog et stort arbeide derpaa anvent til denne tid
saa at samme pladz til Landskyld nu kunde Taxeris. Da i enseende at samme pladz for saa kort tid siden af alminding er optagen, schiønnes ey rettere end samme nu lagde Jord bør io følge Deris Kongl: Mayt. og icke H: Baron de Pettersen, saasom der icke har veret røddet da Baronen tiltræde godset.-"
Fordi gården var oppryddet i kongens almenning, altså utenom det gamle jordegods som var solgt til Irgens, ble denne gården kongens eiendom helt til den ble solgt i 1806.
Skarpretteren eller mestermannen Ole Johnson var svensk av fødsel.
Hans distrikt var det daværende Senjens og Tromsø foderi = det nåværende Troms fylke. Det fortelles at han hadde fått kongelig løfte om å få ta i bruk så stor landstrekning som han trengte eller ønsket av almenningen omkring Mestervik, med ubegrenset bruksrett og skattefrihet. Det området han tok i besittelse, hadde naturlige grenser: Leirbogelva i nord og Storbuktelva i sør. På eiendommen fantes tilstrekkelig furuskog til husbygging, og ellers ga skogen rikelig med brensel og vilt. Ute på Mesterøya lå fugleværet, som dengang sikkert gav større avkastning, både fugl, egg og dun. Mannen har sikkert arbeidd flittig på gården, og derved lagt grunnlaget for den fremtidige utvikling på dette sentrale stedet.
Stillingen som skarpretter har sikkert ikke ellers vært særlig innbringende. Man kjenner til at han utførte henrettelsen av de to søskenene Birthe og Benjamin i 1742. Dessuten kjennes en henrettelse på Sandholmen i Lenvik.

Ole Johnson bodde på Mestervik ennå i 1760. Jut-Berit døde i Malangen; men mestermannen skal ha reist fra stedet før han døde. De hadde to eller tre sønner, som ble boende i Malangen. Den eldste var rydningsmann på Skjåvikør. Ved folketellingen 1769 finner vi tre oppsittere på dette område, og man kan med temmelig stor sikkerhet fordele dem slik:
1. Ole Ingebrigtsen bodde på Haugen
2. Jacob Olsen bodde på selve Mestervik
3. Lars Ingebrigtsen bodde på Eliasnes.

Berith

Ovenfor husene på Mestervik ligger en haug som kalles for Berithaugen. Den har fått sitt navn etter Mestermannens kone som hette Berit, men til daglig ble kalt Jut Berit. Navnet må bety at hun var jute=jyde, altså fra Jylland.
Da Berit døde ble en stor furu fra denne haugen hogd ned, og det tykkeste av stammen ble uthult til likkiste. Det var dengang ingen gravplass i Malangen, og liket måtte derfor føres til Tromsø. Men da de hadde lagt ut med kisten, brøt det løs et uvær, så de måtte gjøre vendereis. Da de prøvde for annen gang, gikk det ikke bedre. Endelig la de i vei for tredje gang, og Mestermannen skal ha sagt: "Kommer vi ikke fram denne gangen heller, får vi kaste kista i havet." Men denne gangen kom de fram. Det ligger nok den tanken bak historien, at Jut-Berit skal ha villet hindre sin egen begravelse - at hun ikke ville komme i kristnet jord. Hun hadde nemlig ord på seg for å kunne trolle, mens hun levde.
Malangen Bygdebok 1943.s. 214

Kristoffer Heggelund Christiansen

Fiskeri og gårdsbruk (leier). Bakkejord gnr 52 bnr 6
Omkom på vestre vestergrund inne på Mefjorden da Hans Bakkland var 3 år. Han mente det skjedde på hans egen 3års dag 11/4 1901

Johanna Helene Johansdatter

Johanna mistet begge sine foreldre på sjøen og ble satt bort i fosterhjem.

Gårdbruker selveier og fisker

Hans Larsen

Sandøra, som ble opprinnelig kaltes Sandnes, er i følge tillatelse fra Fogd Andreas Tønder først ryddet av Hans Larsen. Han nedsatte seg der i 1733. Skylddelingsforretning holt 24. august 1741. Grenseskillet satt fra Hamran på ytre side til Ingerberget (Jægerberget) på indre siden. Bruket skyldsatt for 12 merker

Nils Pedersen

I 1740 var Nils Pedersen død, hans enke satt med bruket, som omkring 1745 ble overtatt av Peder Nilsen.

Faren var muligens Peder Erichsen på Ansnes født ca. 1632

Marit Pedersdatter

Død før 1723, siden hun nevnes som død i brorens skifte